Dagbok fra en lastebilsjåfør

Det må først nevnes at lastebilsjåfør er en tittel som jeg nå knapt kan smykke meg med, jeg har nok vært det, men nå for tiden fyller jeg stordelen av arbeidsdagen oppå en kontorstol med fire hjul, men får jeg først sjansen til å stikke fra tar jeg gjerne en tur.

Med hjelpesending til Latvia

Mandag 07.12

Jeg starter opp bilen i 5-tida, vi får hivd innpå de siste sekkene som skal være med, bag og sengetøy er plass. Jeg tar farvel med ungene mine og kjæresten min(som jeg også er gift med). 17.30 blir bilen satt i gir, og jeg begir meg i veg mot Latvia. Bilen, en MAN 26.480 har rukket å gått 90.000 km siden det ble tatt i bruk rundt påsketider. Den er lastet med 26 tonn hermetikk, samt 1 tonn med klær og møbler. Jeg er på oppdrag for Baltic aid og skal frakte hjelpesendingen til Daugavpils i Latvia. Jeg har også med en hel del julegaver, gitt og pakket av barn fra Høyeggen barneskole på Melhus.

Først når jeg har jeg kjørt i veg blir jeg sittende å kalkulere tiden til Stockholm, jeg innser at jeg har lagt i veg i seneste laget hvis jeg skal rekke ferga som går fra Stockholm til Riga i morgen ettermiddag, jeg står også på venteliste enda for å bli med båten så dette blir spennende. Opp mot Røros er det litt glatt og jeg må lette boggiakselen i bakken ved Nessvoll og på toppen av Gullikstadbakken, like sør for Røros vil hengeren gå sin egen veg, men får tilsnakk av sjåføren og finner seg noe slukøret til rette bak bilen igjen. Sørover til Koppang er det stedvis glatt og trafikken siger sakte. Jeg møter tre andre Digre-biler og slår av en prat i mobiltelefonen etter tur og orden. Egil Olsen kommer med sponplater fra Kragerø, mens Stian Winsnes og Arnt Aune kommer med glassruter fra Fredrikstad. I det jeg stopper på Rena, passerer siste Digre-sjåfør ute på Riksvei 3, Ingvald Digre har dagens ala-carte-lass som har har plukket opp på ulike steder på Østlandet. Siden jeg har 90 mil til Stockholm er jeg nødt til å ta en døgnhvil underveis. Jeg legger meg og er litt urolig om jeg får plass på ferga.

Tirsdag 08.12

På slaget 07.30 er det gått ni timer siden jeg stoppet og jeg kan kjøre videre, GPS’en forteller meg at jeg kommer til å være i Stockholm i rimelig tid før avgang hvis jeg kun tar de pålagte 45 minutter hvil jeg må ha. Det må nevnes at om jeg bryter min tilmålte kjøretid med over 3 minutter, risikerer jeg bøter på 5.000.- NOK eller mer, så kan biltilsynet gå ut i media og fortelle om brudd på kjøre- og hviletider og nedslående kontrollresultater. Tollbehandlingen på Eda grense går greit, innom Statoil i Charlottenberg og kjøper vegavgift(EU). Stopp på vertshuset Stolpen ved Kristinehamn og en kjapp fiskelunsj der. Når jeg passerer Ørebro får jeg beskjed om jeg har fått fast plass på ferga. Men inn mot Stockholm forstår jeg at jeg begynner å få knapt med tid, man skal helst være på kaia minst en time før avgang. Jeg antar at gps’en må være innstilt på racerbilmodus, for tiden gps’en beregner å være fremme øker jamt og trutt. Jeg ringer til Tallink og forteller at jeg er forsinket og forventer å være på Frihamnen klokka 16.30, båten skal gå klokka 17.00. Etter å ha kjørt gjennom Stockholm mange ganger, presterer jeg å kjøre feil, vegarbeid med omkjøring, og gps-skiten får ta skylda. Gps’en blir slått av, jeg snur, ber VårHerre om litt hjelp og kommer til slutt utpå kaia, spurter inn og henter billett og kjører innpå båten 16.55, litt oppkavet men en dusj og middagsbuffe gjør underverker.

Onsdag 08.12

Fergeoverfarten med Silja festival har gått stille og rolig, 15 timer tar det mellom den svenske og latviske hovedstaden. På båten treffer jeg pastoren Nikolay Sewskok og hans kone, de er opprinnelige russiske latviere. På 80-tallet samlet Nikolay flere tusen på sine møter i Riga. Dette likte de kommunistiske styresmaktene dårlig, stadige politiforhør og sjikanering hørte hverdagen til. I 1987 ble Nikolay, kona Slava og deres 4 barn regelrett jagd ut av landet, med sine 4 reisevesker ble de satt på toget, flere tusen venner hadde møtt opp på stasjonen og gråt sine modige tårer da familien måtte reise. Etter litt at og fram havnet de i Sverige som politiske flyktninger, der begynte Nikolay og arbeide for en kristen radiokanal, i de tre årene som fulgte lagde han russiske radioprogram som ble sendt ut over hele det daværende Sovjetunionen, mon tro om ikke de som jagde ham rev seg i håret. Nå er Nikolay pastor i ”New life church” i Daugavpils store deler av året, han er også svensk statsborger og har hjemmebase i Stockholm der barna også er.

Speditøren som skulle avslutte transittpapiret blir kontaktet og dukker opp etter 10 minutter, han tar med seg papirene og kommer tilbake om en drøy time like klok, det er best dere avslutter transitteringen etter at dere har losset i Daugavpils sier han. Jeg har gamlebyen på venstre hånd og elva Daugava på høyre hånd når jeg kjører i veg, jeg må ta en spansk en i det veien går under ei bru som er for lav for bilen min, jeg må oppå brua og passerer et forbudskilt, men trikken stopper for meg og vinker meg frem, så jeg kjører, smiler og hilser pent til trikkeførersken. På tur ut av byen får jeg meg en støkk, Vektkontroll, men skiltet inn dit er kun skrevet på latvisk, så når alle de andre lastebilene svinger inn der, velger jeg og ikke forstå skiltet og holder blikket stivt fremover i det jeg passerer vektstasjonen, jeg følger med i speilet en stund men ingen følger etter så jeg kan slappe av etter hvert. Latvia hører til EU og har dermed 40 tonn totalvekt, mens de nordiske landene har særregler som gjør at bilene hos oss kan ha 50 tonn totalvekt, jeg er 47 tonn. Siden Nortura på Lillehammer hadde gitt all hermetikken syntes jeg det ikke var noen god løsning og sette igjen 7-8 paller hjemme, så ”målet helliger middelet”. Klokka 16.30 er jeg fremme i Daugavpils etter å ha humpet meg frem på dårlig vedlikeholdte veger. Skodde henger nedi det ellers grå og snøfrie landskapet, mye jordbruksland ligger brakk og gamle traktorer og tresker står og ruster, hele samfunnet later til å ha resignert av finanskrisen. Latvia som er det mest kriserammede av alle de europeiske nasjoner, kjemper for at ikke hele samfunnet skal kollapse, offentlige ansatte har måttet halvere sine fra før dårlige lønninger. Latvia av i dag tømmes for unge arbeidsføre mennesker, de reiser til Vest-Europa og tar seg arbeid der. Fabrikker må stanse fordi ingen vil arbeide for lønnen de blir tilbudt. I Daugavpils som er den mest russiske byen i Latvia er krisen synbar, forfall og mennesker som drikker i full offentlighet, langs vegene hender det flere steder at unge jenter i miniskjørt står og vinker og byr seg til.

I kirken står mange villige hender klare når jeg kommer, når jeg har fått buksert mine 19 meter bil baki en trang bakgård danner 20-30 menn og kvinner en lenke fra innpå bilen inn gjennom gangen ned ei trapp og inn i forskjellige kjellerrom, slik står de i flere timer og smiler, og synger, og lemper tusener av bokser med bogskinke, joikakaker og kjøttboller er kommet inn og på plass, etter 5 timer er bilen tom, klær og gavepakkene er også losset, gavene fra barna på Melhus blir lagt klart i et annet rom i kirka, Jeg overrekker en konvolutt med en del penger i til pastor Nikolay, kvinneforeningen Sofie fra Singsås har sendt med meg penger og hjemmestrikkede lugger. Jeg blir tilbudt gjesteseng inne i kirken, men takker høflig nei og vil sove i bilen, om noen vil bryte seg inn i bilen skal jeg nå i hvert fall være der å brøle til tyvene.

Torsdag 10.12

For meg virker kirken mer som en avdeling av frelsesarmeen enn hva jeg forbinder med en kirkemenighet. En gjeng kommer og pakker matvarer inn i en minibuss, de skal besøke en handikapforening, myndighetene bryr seg ikke om slike sier Nikolay, en annen gjeng dekker langbord til 50 pensjonister, med mat på bordet og mye matvarer på stolene, pensjonsutbetalingen rekker kun til husleie så det er lett å forstå at det kan bli knapt med det meste. I tillegg lager kirken middag for 50-70 barn hver dag som kommer innom for å få et måltid, for noen av barna det eneste ordentlige måltidet i løpet av dagen. Jeg ordner meg for å dra, og sitter ute i lastebilen da en middelaldrende mann stopper og snakker til meg, han viser meg en tatovering og selv om jeg ikke kan et ord russisk tror jeg han vil fortelle meg at han har vært lastebilsjåfør, nå ser han ut til å plages litt med flaska. Mannen gnir tommelen og pekefingeren sammen, så jeg forstår at han er ute etter penger, selv om jeg sjelden gir til tiggere tar jeg likevel fram pengeboka og fisker fram noe som tilsvarer 60-70 norske kroner, han takker pent og går, så snur han seg og kommer tilbake mot meg, ser ut til at han har tenkt å ha resten av innholdet i pengeboka mi tenker jeg, men mannen er våt i øynene og gir meg et riktig så kraftig bjørneklem, på duften kjenner jeg at han i tillegg til å drikke en del sannsynligvis ikke har noe hjem. Når jeg kommer inn igjen vil Nikolay at jeg skal være med å hilse på de hjemløse som er kommet for å høre en kort andakt og få seg et måltid mat, jeg kommer inn midt i mot dem slik at alle de 25-30 uteliggerne ser på meg, de lukter ikke godt, Nikolay spør om ikke jeg har noe å si dem. Jeg vrir meg, her står jeg, en utsending fra det rike og gjennomtrygge Norge, hva skal jeg si til dem, hva vet vel jeg om det å miste alt, familie, arbeid, hjem og til slutt verdigheten. Jeg stotrer fram at jeg håper Gud må gi dem bedre dager, og at ingen fortjener noe annet enn å ha det godt. Nikolay oversetter, og en i salen sier høyt at Gud er god, og jeg undres over at en man i en slik håpløs situasjon kan si noe sånt. Jeg sier farvel til de eldre damene på kirkens kjøkken, jeg må vise dem bilde av barna mine, en av damene begynner å gråte og forteller at hun nylig mistet sin eneste datter, en noe tafatt lastebilsjåfør fra Norge må trøste den vesle eldre damen, til slutt ber til Gud de om at turen hjem igjen må gå greit for sjåføren. Lastebilen fyres opp hengeren kobles på og jeg tar fatt på hjemturen, jeg har fått beskjed om at jeg har fått returlass fra Gävle, jeg kunne ha fått lass i Latvia også, men betalinga var dårlig og lasset skulle til Bergen. De 24 milene tilbake til Riga går greit, jeg tanker på Statoil i Riga og kjører ut på fergekaia, ordner billett og ruller inn i baugen på den store båten MS Romantica.

Fredag 11.12

Jeg våkner som vanlig i 6-tida og ligger og venter på at klokka skal bli sju. Frokosten serveres fremst i båten. Jeg spiser frokosten så sakte som jeg kan mens båten snegler seg inn gjennom Stockholms skjærgård mens desemberdagen langsomt lysner av dag. Klokka 09.45 kan jeg kjøre på land i en av Europas vakreste hovedsteder. Det tar meg drygt to timer å komme opp til Karlholmsbruk der jeg laster mdf-plater (tunge fiberplater) som skal til Åndalsnes, lastingen er unnagjort på en time og jeg kan dra videre nordøstover. Jeg kjører et stykke videre på E4, svenskenes svar på E6, bare mye bedre standard. Mens julemusikken strømmer ut fra CD-spilleren finner jeg frem til medbrakte mandariner fra kjøleskapet, jo da, livet som lastebilsjåfør er noen ganger absolutt verdt å leve. Sør for Hudiksvall svinger jeg av E4 og inn mot Ljusdal, da skal jeg mer og mindre følge elven Ljusnan opp til Funäsdalen. I Sveg blir det en pizza og en velfortjent rast. Ovenfor Sveg er det slutt på saltet veg og jeg må etter hvert ta det mer ”lungt”. Jeg stopper på OK-stasjonen i Funäsdalen for å få meg en flaske vann, der sjekker jeg at jeg har sand i strøerne før jeg skal opp den tunge bakken fra Funäsdalen. Boggien blir løftet, og sperra blir slått inn, men ellers trengs ikke flere tiltak for bilen rusler pent og pyntelig opp bakken i 35 km i timen, jeg har nå nesten 50 tonn totalvekt. På Vauldalen stopper jeg og kvitterer, og noterer på klokkeslett på et tollpapir som jeg legger i postkassa til tollvesenet der, så tar jeg en likens kopi de har lagt klart til meg med stempel. Det må sies at dette har vi avtalt med tollen tidligere på dagen, all honnør til Tollvesenet for godt samarbeid. Nedenfor Røros møter jeg min far, Ingmund som kommer i personbil og bytter med meg, jeg har nå kjørt i 10 timer og kan ikke kjøre mer, selv om jeg kun har igjen en time hjem til Singsås. Vi bytter og han tar lastebilen de siste milene ned til Singsås, pr. definisjon har jeg heller ikke lov til å kjøre personbilen hjem etter å ha kjørt ut tida med lastebil, jeg har kun lov til å følge rutegående trafikk, men jeg skal hjem.

Klokka 22.45 er jeg hjemme hos mine kjære etter nok en begivenhetsrik tur til de baltiske land.

Singsås 13.12.09

Øystein Digre